Hopp til innhold

Irlandsturen

Irlandsturen Jeg trodde lenge, at jeg skulle reise til Skottland. Så trodde jeg, at jeg skulle reise til Nord England. Viktig var det, at jeg kjøpte alvehunden Welsh Corgi Pembroke fra Wales. Den passet jo så godt inn i min tro på mitt tidligere liv, på 1200 tallet. Med hjelp av et kart, og Arvid, min healer i Drammen gikk turen til Irland.

Etter hundre meter, forstod jeg hvorfor en Ire ikke går langs veien. Det måtte en sta, norsk kvinne med en tro på det hinsidige til. Bilene kjørte så fort, at jeg måtte kaste meg inntil veiskråningen hver gang det kom bil. De kom ofte. Her hjemme har vi veirenne, og en ca 30cm mellom asfalten og veirenna, her var det ingen ting. Jeg gikk med vond mavefølelse hele tiden, og ville snu. Jeg kunne ikke det, fordi healeren i Drammen hadde sagt at jeg skulle finne noe i Abberdorny. Jeg vil ikke dø her på landeveien, tenkte jeg. Hver gang en bil kom, stoppet jeg og gikk så godt ut av kjørebanen som mulig. Jeg hang i greiner og trær, i en hel mil.

Etter å ha gått en ca fem seks kilometer, fikk jeg se heiene som jeg alltid har drømt om. Det var nok ikke fritt for at det kom noen tårer da. Jeg ønsket meg klarvær, en av kjolene mine, en kappe og en stav. Tenk å bare gå og gå, hvor eneste tanke var sorg og fortvilelse over tapt kjærlighet. Bare være på stien, til en kom frem til dit en nå skulle. Jeg fikk det for meg at jeg ville ha vært sulten, sårbeint og kald. Det tror jeg at jeg ville vært så vant til, at det hadde sikkert vært ok. Det ville vært en enorm kontrast, til dagens problemer. Ikke for det, vi søker jo kjærligheten i dag også. Vi ønsker oss bare så mye annet i tillegg, så den blir litt tåkete tror jeg.

Jeg gikk videre, søkkvåt, kald og sulten, uten stav.

Jeg begynte å tvile på om ti kilometer er det samme som i Norge, fordi dette var en forferdelig lang tur. Endelig så jeg en gartneri butikk, og et skilt med Abberdorny på. Der var også et lite veikryss. En kilometer igjen, og som jeg gledet meg. Jeg så for meg ruinborgen som jeg hadde funnet på internett, og gledet meg veldig, men gruet meg også. Hva ville jeg finne? Var det her jeg vokste opp?

Da jeg endelig kom frem, var det tre hus der og en pub. Jeg var veldig sliten, og tenkte at vertshus det hadde de i middelalderen også. Jeg synes det var helt på sin plass å gå inn der.

Det var mørkt der inne, med en fire- fem personer innenfor. Klokka var vel ca 14 tror jeg.

Interiøret var i mørkt brunt treverk, og alle sammen snudde seg mot meg når jeg kom inn.

Jeg måtte sikkert ha vært litt av et syn. Jeg var søkkvåt, og det rant av brillene. De dugget, så jeg så ingen ting. Fingrene mine var like frynsete, som når jeg har ligget en time i badekaret.

En kjempehyggelig dame kom med håndkle, så jeg kunne tørke ansiktet mitt, og papir til brillene. Glad bestilte jeg en Guinness. Det var den beste ølen jeg hadde smakt noen gang, og den var verdt å risikere livet for. De spurte hvor jeg var fra, så jeg sa:

- My name is Berit Jeanette, and I am from Norway. I am here to find out where I lived, for eigth hundred years ago. Så smilte jeg.

Alle i puben ble i grunnen litt rare, en satte ølen i halsen, og noen holdt på å dette av barkrakken. Felles for alle, var at de trodde jeg var sprø.