Hopp til innhold

«Korset»

Historien om Berit Jeanette på 12-hundretallet.
Korset”
Hun kunne ikke forstå, hvordan hun kunne klare å bli glad i noen annen mann. Hun ble fylt av raseri, over at hun skulle tvinges inn i et ekteskap, med en mann hun kanskje avskydde. Hun hadde farens temperament, og bestemte seg for å straffe faren for denne pakten som var avtalt. Hun forstod alt sammen så godt. Det at slektene stod sterkere og alt det der, men hun følte seg så sveket at fornuften var blåst bort med vinden over havet. Å som hun drømte om havet. Hun hadde hørt Fader Adelan fortelle om nonneklostrene mye nærmere havet, og en tanke begynte å ta form i hodet hennes. Hun var av en stolt avstamning, så det falt naturlig for henne å holde sine tanker for seg selv. Det var bare moren hun kunne snakke med. Hun var av den samme menneskelige natur som henne selv, og forstod henne.
En kveld da moren kom inn til henne, fortalte Rikla alt sammen. Moren sa at hun ikke måtte tenke slik, det kunne godt være at hun fant en mann som hun kunne holde av.
Moren satt å så ut i rommet, selv om det var mørkt der inne med bare et stearinlys tent. Rikla strøk moren over kinnet, og hun så tårer i øynene hennes. Hun sukket og så ned på datteren.
- Jeg skal fortelle deg en historie barnet mitt, som du må holde for deg selv. Kan du klare det?
- Ja det vet jeg du kan, sa moren og smilte sårt.
- Jeg har vært i samme situasjon som deg, forstår du. Jeg har også elsket en annen. Det var ingen jeg kunne fortelle det til, og ingen oppdaget det heller. Derfor har det vært så vondt å se deg gå igjennom dette uten å kunne si noe, men nå føler jeg at det er noe du har i tankene som jeg bør vite om. Rikla fortalte hva hun hadde bestemt seg for. Moren ba henne innstendig om å ikke gjøre dette, fordi hun hadde så mye liv i seg.
- Du er overalt til tider. Kan du tenke deg å bare gå innenfor murene i et kloster, og be hele dagen, sa moren med blanke øyne.- Jeg ville ha det verre her, ved å se Vigor og Christie sammen.
- De skal ikke bo her vennen min, de skal bo i borgen på Fort Landgreen. Du vil ikke se de hele tiden, selv om vi sikkert vil tilbringe mye tid sammen allikevel.
Rikla sa at hun egentlig ikke ville reise i kloster, men leve i friheten, som moren hadde gjort. Det var nok mest det at hun ville straffe faren.
- Jeg har ikke levd i friheten som du tror vennen min, sa hun, det skal du vite. Jeg forstår din fars tankegang, og at han ønsker giftemålet overstått så snart som mulig. Han vet at du er en trussel for hele avtalen. Han kan jo se at du er vakker, vennen min. Vi vet ikke hans innerste tanker. Hans stolthet glipper ikke med sentimentalt snakk.
- Men hvorfor mor, hvorfor ropte Rikla. Hva er galt med meg?
- Det er ingenting galt med deg, sa moren, men det er vanlig at den eldste giftes bort først, før de blir for gamle. Ikke kunne noen vite at du og Vigor skulle komme til å elske hverandre slik. Det kunne jo skjedd at du ikke likte ham i det hele tatt. Jeg må nok innrømme at jeg skjønte ganske tidlig, at han kom til å bli en vakker mann, og at dere passet perfekt for hverandre.
Rikla sa ingenting på en stund, men så stirret hun på moren med oppsperrede tårevåte øyne. - Mor jeg må vekk herfra nå med en gang, mor. Kan du hjelpe meg å flykte, mor?
- Nei, men kjære deg, du kan ikke det, vennen min, hvor skal du dra?
- Jeg veit ikke, men jeg må bort herfra.
- Hva tror du din far ville gjøre med meg, dersom han fant ut at jeg hadde hjulpet deg bort herfra?
Rikla tenkte seg om, og forstod at hun ikke kunne utsette moren for noe slikt.
- Ja jeg forstår det, sa Rikla, men det må finnes en løsning.
Moren brast i gråt, og holdt rundt Rikla. - Jeg vil ikke miste deg, du kjæreste deg, gråt moren, hva skal vi gjøre?
De holdt rundt hverandre en stund, og moren samlet seg, og tok frem en liten bylt fra kjolen.
Det var et hvitt tørkle som var brettet nøye og pent sammen, og hun pakket det forsiktig opp.
Inni tørkle lå det et kors. Moren så på det en stund uten å si noe, og strøk forsiktig over det med fingertuppene.
- Hva er dette? mor, sa Rikla, dette har jeg aldri sett før.
- Nei, det har du nok ikke, for jeg har aldri viste det frem til noen før nå. Jeg skal fortelle deg en historie, kjære barnet mitt.

Nåtid til "Korset"

Jeg bruker ”jeg” formen her, da dette er slik jeg gjerne vil ta avskjed med et menneske (Rikla), som fortsatt betyr så uendelig mye. Det er sant at jeg har forsøkt, men ikke klart å fullført oppgaven ennå. Noe holder meg tilbake. Motet sviktet halvveis, men jeg vet at dagen kommer!

.....Jeg kjenner hennes trygghet smitte over på meg, og føler at jeg klarer dette. Jeg går videre med en ny sterk følelse inne i meg, av en ny frihet i mørket. Jeg kjenner den salte lukten ifra sjøen, og nærmer meg svabergene. Bølgene slår oppover svabergene, mens jeg går. Jeg beveger meg mot der et par furuer står, og hvor fjellet flater seg ut i et fint gulv. Her blåser det ikke så mye, og jeg kjenner det sitrer i kroppen. Jeg flytter meg litt mer mot venstre bortenfor trærne, og setter ned lyktene i en sirkel. Det er ni lykter til sammen, og jeg smiler og tenker; Ja det måtte være ni stykker.