Hopp til innhold

Ti år i skapelsens makt


Når vet jeg at jeg lever min historie, som det står i ”Alkymisten”. Er det når jeg drømmer om at jeg reiser meg opp fra stolrekken på fjerde rad, med klamme svette hender når lyden ifra de enorme høytalerne sier: The winner is: Berit Jeanette from Norway. Vinner på Oscar utdelingen i Hollywood som beste kostymedesigner, eller er det når maven vrir seg i krampe over de ufravikelige ti fakturaene som lyser med rød, fet kursiv i mot meg fra arkivhyllene på PC pulten.
Det beste jeg vet, er når jeg prøvestikker tåa ned i badekaret for å kjenne om vannet er passe varm. I omtrent en time fra nå av skal jeg bare nye et etterlengtet bad. Alle stearinlysene er tent. MP3 spilleren med hodetelefonene på, og meditasjonsmusikken flyter inn gjennom ørene og flørter vilt med fantasien. Kaldt drikke, og litt frukt er også på plass.
Nå begynner det.
Nå føler jeg den mektige kraften,........................

Fra ”Statsraaden” til ”Sølvrin”
Vi la til kai, og skolemusikken spilte i det fine været. Ordføreren holdt tale til tilskuernes jubel. Menneskene på kaia var iført gamle klær, og amerikakoffert. Barna hadde tykke bukser med tresko, og utgåtte skjorter eller islendere. Kvinnene var kledd i lange skjørt med forkle, og bluse, kofte og sjal. Mennene hadde utslitte dresser, eller gårds klær som lignet guttene sine.
Alle disse menneskene entret skipet, med amerikakoffertene, og kurver med mat og drikke.
Om kvelden hadde de fest nede på banjeren, (nederste dekket) og de danset etter gammel norsk folkemusikk. Fela levde sitt eget liv denne kvelden.
Hvorfor var alle disse menneskene om bord??
De feiret 150 års jubileet for utvandringen ifra Bergen til Amerika!Tenk at jeg skulle få lov til å ta del i noe så viktig.
Vi seilte videre til Bergen, og alle lystbåtene i distriktene langs Sognefjorden fulgte oss mot Bergen. Det var et fantastisk skue. Jeg gikk ned til festen, og møtte en vakker eldre kvinne kledd i en vakker sort kjole, som var en original fra hennes familie fra slutten av 18 hundre tallet. Jeg tok bilde av henne, og hun hadde også en flott kyse som hørte til. Hun viste meg at nederst på skjørtet var det et teppe, på enca 1.5 cm høyde som tok imot støv og skitt fra gulvet. På denne måten kunne hun ha så lang kjole, uten at falden nede ble ødelagt. ”Teppet” var sort så det var umulig å se at det var der. Det var en fantastisk smart ting å gjøre.
Vi hadde en koselig samtale, før jeg gikk tilbake til min køye. Jeg deltok en liten stund på festen. Hørte på musikken, og lyttet til de artige historiene som ble fortalt rundt bordet. Jeg syntes synd på en liten gutt, som datt ned den steile trappa ovenifra. Hans far holdt ham i armene, og trøstet ham en stund til gråten stoppet. Det tok ikke lange tid før gutten igjen fòr rundt som en rakett rundt bordene.
Når jeg la meg denne kvelden, prøvde jeg å forestille meg hvordan det ville være å forlate mitt hjem, og kanskje en del av familien for en slik usikker fremtid. Jeg kunne nesten høre hvordan de gikk i gjennom tankene sine, hvorvidt de skulle ta sjansen eller ikke. Jeg så for meg mennene sitte rundt bordet, og drikke kaffe og sprit, og prate hverandre i seiersrus over den enorme muligheten i Amerika.
”Et nytt liv for oss alle!”